Mange forbinder kulturhistoriske museer med stabbur og rosemalte kister. Å ta vare på og bevare bygninger og gjenstander på en profesjonell måte er riktignok en av de viktigste funksjonene museene alltid har hatt og fortsatt har. Også internt på museene synes det derfor å være vanskelig å orientere seg mot nye roller og funksjoner.

Ifølge de nye stortingsmeldingene skal kulturhistoriske museer bevare, forske, formidle – og fornye seg. De skal bruke sine muligheter som ytringsorganisasjoner, ikke bare faginstitusjoner. Dette synes å være lettere sagt enn gjort. Som Per B. Rekdal, seniorrådgiver ved Kulturhistorisk museum i Oslo, poengterer i et leserinnlegg i den siste utgaven av Museumsnytt, er museene vant til å ytre seg på basis av sine fagkunnskaper, men så snart de skal ta stilling til dagsaktuelle spørsmål er det ikke lenger mulig å forsvare mulig kritikk med en unik fagkunnskap. Det synes derfor ofte å være lettere ikke å ta opp samfunnsrelevante emner, spesielt hvis disse er vanskelige, kontroversielle eller tabubelagte.

Flere eksempler fra inn- og utland har vist at presse og befolkning kan reagere sterkt på tema som folk flest ikke vil snakke om, og at museumsansatte sjelden vet hvordan de skal håndtere disse reaksjonene. Quisling-utstillingen ved Telemark museum utløste sterke protester i nærmere 15 år før utstillingen åpnet; hovedbegrunnelsen var at en landsforræder ikke fortjener en plass på museum. Denne plassen skal være forbeholdt heltene og det positive ved landets historie.

Les mer på fvn.no - takk til Vinvana!