Av: Unn Christensen 

Oppgaven tar utgangspunkt i Luthers lære om de to regimenter, som nettopp tar for seg forholdet mellom kirke og stat. ”I den Lutherske toregimentslære er hovedsynspunktet at det må skilles mellom de to regimenters makt: det verdslige og det åndelige regimente” skriver Helle, som fastslår at Ingvald B. Carlsen blandet sammen de to regimentene for å få fremmet den saken han brant for. ”Slik sett kan man si at staten ble et redskap for kirken. Dette utelukker ikke at kirken også ble et redskap for staten.” skriver Helle. Carlsen var generalsekretær for Norsk misjon blant hjemløse (som tidligere het Foreningen til modarbeidelse af omstreifervæsenet og Den norske omstreifermisjon) fra 1918 - 1935, Jakob R. S. Walnum var generalsekretær fra foreningens start i 1897 til slutten av 1918.

Inspirert av tysk pietisme En av pionerene blant de tyske pietistene, Friedrich von Bodelschwingh, var forbilde for Norsk misjon blant hjemløse. I følge Helle skilte ikke de tyske pietistene mellom verdslige og åndelige saker. Bodelschwingh trådte inn på den verdslige/politiske arena for å fremme den saken han kjempet for, og samme linje kom i følge Helle til syne i Jakob Walnums og Ingvald B. Carlsens arbeid med tatermisjonen. ”Denne linjen er viet lite oppmerksomhet i norsk diakonihistorie. Bodelschwingh, Walnum og Carlsen arbeidet for Gudsriket på jord. Nestekjærligheten stod i Guds tjeneste, ikke i skapningens. Vi får et instrumentelt forhold til nesten. Konsekvensen av dette er at arbeidet med å få kristnet de hedenske taterne for Walnum og Carlsen ble et middel til å fremme Guds rike”, skriver Helle. Synd, moral, biologi og rase Tatermisjonen førte Carlsen inn i et rasehygienisk farvann. I likhet med en representant for protestantisk eugenikk (den tyske professoren Bavink) legitimerte Carlsen sterilisering av mindreverdige elementer i befolkningen. I følge historikeren Per Haave var rasehygienen og steriliseringsspørsmålet gjenstand for en voksende interesse i den tyske protestantiske sosiale indremisjonsbevegelsen fra midten av 1920-tallet. Denne bevegelsen var en viktig pådriver for steriliseringstanken i Tyskland ved inngangen til 1930-tallet. ”Fordommer i folkedypet”, særlig taterkvinnenes befatning med trolldom, spådom og magi, hadde sitt intellektuelle utspring fra enkelte deler av samfunnseliten. Fra og med Eilert Sundt ble taterne definert som en fremmed og moralsk fordervelig rase på norsk jord. Det var en aura av trolldom, hekseri og tilhørende djevelsk ondskap og seksualitet rundt de norske taterkvinnene. At Sundt fremhevet dette særtrekket ved taterkvinnenes levevis kan ha bidratt til at de i større grad enn andre kvinner i Norge ble sterilisert. Staten – dobbel syndebukk Kirkemøtet i 1998 er viet stor plass i avhandlingen. Kirken ber om unnskyldning og tilgivelse overfor taterne, samtidig som den plasserer seg selv og sine i en ”offerrolle”. ”Vi får et bilde på mikronivå hvor taterne ble ofre for et tett og komplisert samarbeid mellom stat og kirke. På makronivå får vi i tillegg et bilde av kirken som et offer for statens umenneskelige politikk”, skriver Helle. Kirkemøtet stilte spørsmålet om Omstreifermisjonen kan ha vært et offer for rasehygienen. I 1933 legitimerte Carlsen sterilisering av tatere, og i 1934 skrev han blant annet ”Vi finner at det er helt riktig og kristelig berettiget når samfundet nu gjennom en steriliseringslov vil søke å skjære bort det syke og hindre de ”håpløse” slekters fortsatte formering.” (sitert etter Helles oppgave). Carlsen var opptatt av å hindre en degenerert taterslekt å formere seg. Dette var hans slektshygieniske motiv og i videre forstand hans bidrag til menneskeslektens fremtidige sunnhet. Behandling framfor straff Sundts fantestudie foregikk samtidig med hans sosialhistoriske undersøkelser, eller – som Sundt selv kalte prosjektet – en slags innenlandsk misjon, skriver Helle. Hun refererer til professor Nils Christie, som skriver: ”Sundt beskriver fantene som om de – fra resten av samfunnets synspunkt – skulle utgjøre et kriminelt samfunn. Men det eiendommelige – som slår en gang på gang ved lesingen – er at denne suverene statistikeren i fantebøkene sine ikke en eneste gang sier noe eksakt om fantenes asosialitet.” Sundt bruker imidlertid taternaturen og taternes mangel på gudsfrykt og respekt for ærlighetens bud som et argument for et sivilisasjons- og misjonsprosjekt. Fantene lignet på dyr og de oppførte seg som dyr, og det var som om sivilisasjonen ikke bet på dem (her siterer Helle Thor Gotaas' bok om taterne). Hun dokumenterer at beskrivelsen av taterne i 1899 og 1940 er sterkt sammenfallende med beskrivelsene i Sundts Fantebok fra 1850. ”Men så var det jo, foruten allmuens historier, nettopp representanter for politi og lensmenn Sundt ga stemme til i Fanteboken.” skriver Helle. Gotaas mente at forestillingene om taternaturen levde videre, ikke minst på grunn av massemedia og litterære fremstillinger, og i følge Helle propagandaen i regi av Norsk misjon blant hjemløse. I følge Sundt fortjente ikke taterne den samme rettsbehandling som andre. Det var bortkastede penger fordi de ikke hadde vett til å skamme seg. ”Uten kristne dyder, ingen skamfølelse, ei heller aktelse for den borgerlige straffelov”, skriver Helle. Institusjonell diskriminering Tvangsarbeidshus var Sundts løsning. Da han foreslo langvarig behandling framfor straff, sammenlignet han taterne med sinnssyke og spedalske, skriver Helle. Taterne ble definert som pasienter i en sterkt fremadskredende behandlingsteori. Hun hevder at Misjonens arbeid helt fra starten var avhengig av at stereotypier og fordommer rundt taterne fantes: ”Misjonens generalsekretærer bidro nok selv til å holde liv i disse forestillingene, ved å fremheve, og ved å tie”. Men allmuen var ikke i en posisjon som muliggjorde en systematisk forfølgelse av taterne. ”Dette var først gjennomførbart i det øyeblikk samfunnseliten løftet folketro og fordommer opp og plasserte disse forestillingene inn i en teologisk/historisk kontekst kombinert med vitenskapelig begrunnet teori. Denne fortjenesten må i stor grad tildeles Eilert Sundt”, skriver Helle. Hun beskriver hvordan Sundt underbygget folketro og fordommer med vitenskapelig teori, og nevner spesielt taterkvinnenes befatning med trolldom og magi. Sundts fanteforskning og misjonerende innsats hadde trolig mye til felles med misjonæren George Borrow, som lånte et motto fra den gamle persiske dikteren Firdusi: ”Hvad der er urent af naturen, kan du ikke nære noget håb om; ingen vasking vil gjøre tateren hvid.” Les: Inger Marie Helle: Organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse i lys av Eilert Sundt og Fredrich von Bodelschwingh. Et idéhistorisk bidrag til taterforskningen. Hovedoppgave i idéhistorie, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo, våren 2004.		Søknadsbehandling Programstyret skal 15. og 16. mars behandle prosjektsøknadene som hadde søknadsfrist 15. oktober 2004. Resultatet av behandlingen vil publiseres på våre nettsider. Dokumenter Midtveisrapporten for Velferdsprogrammet er nå tilgjengelig, Midtveisrapport.doc   Programplan2004-2008.doc Prosjektsammendrag Prosjektsammendrag fra Velferdsforskning.
Prosjektkatalogen
Oppdatert versjon av prosjektkatalogen til programmet er nå tilgjengelig for nedlasting, Prosjektkatalog.doc (855 kB word-dokument)

-->

Nyhetstjeneste

Det er mulig å abonnere på nyheter fra Velferds- ­forskning. Les mer

Konferanser

• Childhoods 2005, 29.06-03.07.2005. Les mer.

Utlysing av midler

• Prosjektvurderingskjema og retningslinjer. Vurderingsskjemaet som brukes av de eksterne fagekspertene er nå tilgjengelig for søkerne: Vurderingsskjema.doc

Velferd og valgfrihet

Forskningsrådets konferanse Velferd og valgfrihet 25.-26. oktober tok tempen på velferdsstaten. Les mer

Forskning om barnevern

400 barnevernsarbeidere, forskere og andre deltok på konferansen «Det mangfoldige barnevernet» 10. januar 2002. Artikler, noen plenumsinnlegg og annet fra konferansen er samlet her. Les mer

Debatt

Tidligere debatter: Delt omsorg Integreringsdebatt