Ei vise jeg vil sjunge,
om de vil høre på.
Den handler om de tatere
som øst i Solør fær.
Ja, et slags folk vi haver fått,
om vi vil regne stor og smått,
som trakter etter rikedom,
men ingen rikdom får.
Ja, Stor-Johan jeg nevne vil,
det er en real kar,
har mange store sønner,
som er til hans forsvar.
De lider mye nød og tvang,
og lider mucket ondt iblant,
det dø til domses karakter,
vi skriver inte mer.
Ja, hester han dressere kan
som på en eksismo.
Han kommer inn på hver en mann,
dom tror på hanses ord.
Då han hurtig tømmen tar,
så kjenner dom hans tømmelag,
på to ben han dom fort kan få,
så fort han ønske vil.
Men det hender også mang en gang
at disse tatrene
i store følger møter opp
så hver och en kan se.
Ja, føst så blir det takk for sist,
med kaffe slukker dom sin tyst,
senn blir det talt om vidt og bredt
hva dom har høt og sett.
Landhandler en, landhandler to,
om han er noget dyr,
med tomme flasker går dom inn
og kjøper politur.
Det blir en restrasjon
som fresker oåå et tatermot,
et rus iblant gjø godt
og vel i både kropp og sjel.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
