Av Erling Fossen (20-09-2002)
Raya kom fra Russland med kjærlighet for 35 år siden og ga Oslo et sigøynerorkester i tsarklassen: Raya & Her Gypsy Legacy. Nå er det på tide at hun blir kulturminister.
– Tusen takk, dere er altfor snille, kurrer Raya fra scenen i Jakobs kirke, men øynene hennes sier egentlig: «Nå skjønner dere hvorfor millioner av sigøynere vil valfarte til min gravplass når jeg dør». Konferansier og sigøynerhusvenn Egil Teige hadde knapt nok fått sagt at folk måtte passe på lommebøkene og verdisakene sine fordi det var sigøynere i området, før Raya, hennes datter, svigersønn og barnebarn hadde overfalt oss. I noen minutter har Raya truet, grått, skreket og danset. Om kjærlighet, svik, begjær, død og fortapelse. Ingrediensene i alle tradisjonelle russiske sigøynersanger. Forsamlingen – hovedsakelig bestående av kulturkvinner i klimakteriet – sitter lamslått. Noen gråter åpenlyst, noen stønner og førstegangsreisende i sigøynerland sitter med åpen torskemunn. Jeg lukker min. Etter dette første nummeret blir alt annet nedtur. Fotografen og jeg ser på hverandre og går.
For fjerde gang inviterer Raya Bielenberg og hennes familie sine sigøynervenner fra kontinentet til sang, spell og fanteri. Men området rundt Jakobs kirke er ikke fylt opp av campingvogner, spåkoner, fantepakk, laushøner og Karolifamiliens Mercedeser og transportable marmormausoleum på størrelse med Østfold. Utenfor kjerka sitter det et alkispar med en Imsdalflaske fylt med rødsprit. De eneste som kan gå for å være sigøynere er en Zeb Macahan-aktig tøffing med langt bølgete grått hår og en kokett babe med venninne, spisse bryster og rødt skjerf. Hun er etnisk norsk får jeg høre av Rayas barnebarn Nikak dagen derpå. Han hadde også lagt merke til henne der han sto på scenen. Den lille kåtingen.
Men ikke tro at hvem som helst slipper inn på Bielenbergfamiliens sigøynerfestival. I fjor hadde statsminister Kjell Magne Bondevik prøvd å komme inn, men damen som solgte billetter sa at det var «rettførbrannvesenetkommer»-fullt i lokalet. Statsministeren måtte snu uten å få hørt sigøynernes sorte perle; Raya.
Sigøynere drikker mye vodka, men de kniper når det gjelder å invitere fremmede. Vi hadde håpet å bli invitert på nachspiel, men Natasha, Rayas datter, skyldte på at det var mange sigøynere der fra utlandet som var i ville vesten for første gang, og de ville ikke bli fotografert. Ikke kunne de snakke engelsk heller. Den må hun dra lenger ut med campingvogna si i skauen for at noen skal tro. Sannheten var heller den at den billige vodkaen musikantene hadde smuglet inn fra Russland, Litauen og Frankrike skulle fortæres av sigøynere only. Det er gjestfrihet det. Pføy.
Det er litt av et fantefølge som skramler inn på Politiker'n, uterestauranten på Youngstorget, dagen etter. I Europa finnes det 2-300 Bielenbergere, i Norge bare en håndfull. Hele den norske grenen av familien Bielenberg, minus yngste barnebarn som ligger i koma et eller annet sted, men pluss noen damer som er forhekset av de russiske artistokattene møter opp.
Alle har solbriller så store at de fanger opp vodkaånden som sprer seg lik doven kjønnslukt dagen derpå. Unntaket er selvfølgelig det som er kalt sigøynernes svar på både Elvis og Tina Turner. Raya verken røyker eller drikker, og er duggfrisk som en sørgepil som har bestemt seg for å riste tungsinnet av seg. Hver pore i hennes ansikt har mer levd liv enn hele slektsbilder hos en tilfeldig valgt Ola Dunkfamilie. Samtidig har oldemoren en ungpikehud som hos en trettenåring. Familien Bielenberg er i bakrus. Raya er på jobb.
Hun fester blikket og vurderer byttet sitt. Jeg prøver å selge meg inn som 1/16 tater:
– Oldemoren min på morssida fikk en lausunge med en omreisende, sier jeg prøvende.
Rayas svigersønn Göran, som selv er tater, nikker interessert. Raya lener seg fram, tar på meg og sier inneforstått på gebrokkent norsk:
– Du er hvit og jeg er svart i håret, men begge har vi samme røde blod. Begge trenger kjærlighet og varme. Og mennesker er vi begge to.
Nedbrytingsprosessen har startet. De intervjuene Raya har gjort i norsk presse avslører at hun bruker en knipetangsmanøver. Først klager hun over hvor forferdelig sigøynerne har det, før hun begynner en personlig sjarmoffensiv bestående av sang, gråt, og strålebehandling fra hennes sorte øyne. Da begynner enten journalisten og/eller fotografen å gråte, og Raya trekker seg triumferende tilbake til sin residens på Disen.
Bielenberg-familien er like mye politikere som musikere. Åpningssitatet i Hardt & Negris bibel Empire: «Every tool is a weapon if you hold it right» er et godt motto. Bielenbergene er venstreaktivister med gitar, og har lite til overs for markedsøkonomi og EU. Raya fnyser:
– Sigøynerne hadde det bedre under sosialismen. Da var de garantert skolegang, arbeid og offentlige tjenester. Nå blir de behandlet verre enn rotter.
Datteren, Natasha, bryter inn:
– Demokrati for hvem? Sigøynerne lever de fleste stedene i slummen.
Göran overtar stafettpinnen:
– I Slovakia opplevde vi tvangsflytting av sigøynere inn i staller, sykkelskur og grisehus på to ganger to meter. EU er kun gode på papirpolitikk. Da vi reiste gjennom Slovakia nylig opplevde vi delte byer, der sigøynerne er drevet til den ene siden, mens slovakene bor på den andre solsiden. Når EU-penger kommer inn og fordeles på kommunalt nivå er det kun slovakene som blir tilgodesett.
Bielenbergene våkner til liv. Raya tar av seg solbrillene og forteller om sitt møte med Kosovo:
– Nå er det bare mellom 15- og 30 000 sigøynere igjen i Kosovo, av en befolkning på 100 000. De første sigøynerne kom til provinsen i 1348, og de aller fleste har vært fastboende, bare en liten del av dem har vært nomader.
Barnebarn Nikak legger fra seg mobilen og fortsetter:
– Albanerne i Kosovo beskyldte sigøynerne for å stjele. Men det som skjedde var at serberne truet sigøynerne til å delta i krigen, og sørget for at det var sigøynere som gikk inn i husene og plyndret dem. Hva ville du gjort hvis du fikk en pistol mot tinningen?
Natasha faller inn i Bielenbergenes firstemte:
– Sigøynerne er fredelige, men vi stammer fra krigere. Motstandsbevegelsen i Frankrike under 2. verdenskrig var utenkelig uten sigøynere. I alle de store krigene; enten det var 100-årskrigen eller 30-årskrigen, sto sigøynerne i første rekke.
Raya forteller historier hun hørte fra sin barndom om russiske piloter som satte på sigøynermusikk før de bombet tyskerne. Tyske soldater på sin side, pleide å smøre på seg sigøynerblod. Raya reiser seg og synger strofer av en nidvise om tyskerne:
– Du hast mein Geld gestohlen.
Bielenbergene ler rått. Raya setter seg og er på jobb igjen. Hun fester blikket og tar på meg:
– Først når sigøynerne ble gasset i hjel i Auschwitz stoppet musikken.
Den tjekkiske presidenten Vaclav Havel har sagt at lakmustesten for vår europeiske sivilisasjon er hvordan vi behandler sigøynerne. Det lover ikke godt. Sigøynerne er Europas største og mest forhatte minoritet. Helt siden de kom til Europa på 1500-tallet, og ble avvist fordi europeerne trodde de var muslimer, har de vandret hjemløse og venneløse rundt. Det finnes over 7 millioner sigøynere i 38 europeiske land. I Romania, Slovakia og Bulgaria utgjør de 10 prosent av befolkningen, mens her hjemme er det kun rundt 400. Bare de fire siste årene er sigøynerne utsatt for 37 pogromer (tilfeller av forfølgelse red. anm.) i 12 land; drap, mishandling, steining og nedbrenning av hus.
Sigøynerne har aldri gjort krav på noe landområde, bare kulturell autonomi. Raya erindrer at noen foreslo å lage en sigøynerstat i Kongo eller i ørkenen på grensen mellom Etiopia og Eritrea på 30-tallet. Hun sa i et tidligere intervju at hjertet deres er der de bor. Men hjertet til sigøynerne er hos familien. Det forklarer hvorfor sigøynerne ikke klarer å velge politiske ledere som kan fremme deres felles krav. Sigøynerne har ikke noen felles krav. Fellesskapsfølelsen deres stopper når nesa ikke lenger lukter familien. Raya rekker begge armene til Nikak:
– Jeg skal aldri på gamlehjem. Nikak har sagt at han bære meg på ryggen
– Kanskje vi skal plassere henne i et horn på veggen slik at hun bli syvende kjærringa i huset, undres Göran.
Bielenbergene ler i symfoni.
– Vi skulle kanskje gjort krav på et jordstykke, funderer Göran videre. Men hvor da?
– Hva med Østerrike? Så blir vi kvitt noen bruninger? foreslår jeg.
– Ja, det hadde vært noe, præhæ, svarer han.
Bielenbergene vil være politikere denne søndagen.
– Meld Norge ut av NATO, sier Nitak.
– Amerikanerne har sluppet inn her bakveien. Norge er USAs 54 stat, eller hvor mange de nå har.
Raya nikker og sier at hadde russerne vært interessert hadde de kommet for lengst. Hun reiser seg brått og står i giv akt:
– Det er bedre å dø stående enn å leve på knærne. Det er Bielenbergenes motto. Martin Tranmæl ser bifallende ned fra 7. etasje i Folketeaterbygningen.
Mytene om Raya er mange. Damer som ikke har rørt hendene på 20 år begynner plutselig å klappe når hun synger. Birgitte Bardot skal ha blitt så bergtatt av Rayas skjønnhet at hun spurte om å få låne hennes sceneantrekk med lønnlig håp om å bli like vakker. Antrekket kom aldri tilbake. Omar Sharif, den største bartesjarmøren av dem alle – og selvfølgelig av sigøynerslekt – skal ha sendt to bodyguards og en stol etter Raya og hentet henne til sitt restaurantbord for å overrekke henne en arabisk gullamulett. Fordi Raya var den eneste som hadde fått Sharif til å gråte. En annen gang hadde mannen til Audrey Hepburn prøvd å sjekke henne opp ved å invitere henne til en uke på Hawaii, alt dette mens kona Audrey sto ti meter unna. Raya svarte kokett:
– Gjerne det, men kjøp en billett til min mann også, er De snill. Hepburn-mannen ble svart av raseri og det utartet seg til håndgemeng.
Raya giftet seg med en nordmann og kom hit av kjærlighet, men hvorfor hun har valgt å bli i 35 år er en gåte.
Natasha svarer på vegne av sin mor:
– Raya er den største norgespatrioten av dem alle. Hun elsker alt ved Norge; maten, kulturen og tradisjonen.
Raya supplerer:
– Jeg har funnet tre sjelesøstre her i Oslo. Det er Sossen Krogh, Wenche Foss og Aud Schønemann. De er fantastiske kvinner alle tre.
Men det er like fullt et mysterium hvorfor hun har bodd på Disen i nesten en mannsalder. I Russland har hun solgt over 6 millioner plater. Her hjemme har det i perioder vært så trangt at hun har måtte oppsøke artistformidlingen for å overleve. Mens hun er en feiret stjerne på kontinentet, opplevde hun å bli trakassert på Oslo City for fem år siden fordi hun og Natasha ville sette seg ved et bord hos en middelaldrende kjerring. Kjerringa sa hun ikke likte fremmede, tilkalte vaktene og sa at de tagg ved bordene.
Episoden på artistformidlingen holdt på å knekke Raya. Der sa saksbehandleren at Raya var for gammel til å stå på scenen:
– For gammel, fy faen, spytter Raya ut. De andre Bielenbergene trer støttende til:
– Han hadde sikkert aldri vært forelsket. Det var derfor han var trist som faen, sier Nikak. Fantefølget bryter ut i vill latter slik at duene skvetter og maler brosteinen hvit.
– Kanskje jeg kan begynne å jobbe for Senioraksjonen, kvitterer Raya.
Fotografen tar med seg Raya. Natasha sukker lett:
– Jeg har tre barn, Nikak, Aleco og mamma. Mamma holdt på å pakke i et måned før den 9. Internasjonale sigøynerfestivalen i Polen for noen år siden, men glemte selvfølgelig det viktigste; sceneantrekket sitt.
Natasha himler kjærlig med øynene.
Neste år er det 5. Internasjonale sigøynerfestival i Oslo. På scenen i år lovet Raya at hele området rundt Jacobs kirke skal tas i bruk og at det skal serveres vodka. Også på kontinentet går det rykter om sigøynerfestivalen i Oslo. Det er lett å skaffe gjester. Mange inviterer seg selv. Nikak har svaret på hvorfor:
– Det er en intim festival. Vi gjør alt selv. Ordner innkvartering, klistrer opp plakater, henter gjestene på flyplassen og sørger for at de har det bra.
Göran nikker:
– I motsetning til andre sigøynerfestivaler er det lite sjalusi på vår festival. Vi har en familieatmosfære der alle blir inkludert. Mange gråt da vi tok avskjed med dem i dag.
Raya er dramatisk tilbake og gir fingeren til LO-bygget:
– Hun derre Valla ville ikke gi festivalen vår penger. Da er det noe annet med herrene i NHO. De er ordentlige gentlemenner og gir oss penger, knikser hun og setter seg.
Så kommer den sedvanlige klagesangen over at pressen ikke bryr seg om festivalen, hennes hjertebarn. Det er smart å spille på nordmenns dårlige samvittighet ovenfor sigøynerne. Göran følger opp:
– Vet du hva kulturministeren presterte å si en tid tilbake. At kulturen i Norge fremdeles var norsk, men at det fantes enkelte innslag av fremmedkulturelle elementer.
Raya gestikulerer:
– Hva er det hun prater om? Vi sigøynere hadde musikanter, legekyndige og skriftlærde mens dere gikk på alle fire her oppe i nord.
Nikak utbryter:
– Raya som kulturminister.
Alle gjestene på Politiker'n er etter hvert blitt opptatt av Raya og hennes familie. De vil også være med og reiser seg og deklamerer i kor:
– Raya som kulturminister. Raya som kulturminister.
Hovedpersonen selv slår blikket blygt ned, og er både ærbar og frivol på samme tid. Hun reiser seg for rayaente gang og klemmer på svigersønnen. Hun ber om stillhet og kommer med sin første erklæring som nyutnevnt kulturminister:
– Alle revolusjoner handler om å gi mennesker kultur og brød. Men kulturen kommer først. Så brødet. Deretter vil jeg gi alle de gamle menneskene i Norge en egen plass hvor de kan klemme hverandre.
Det har etterhvert samlet seg en stor forsamling på utsiden av uteserveringen. De klapper begeistret for Rayas tale. Hun tar en liten trall, svinger seg kokett rundt og neier som om hun sto foran tsaren.
Audiensen er over. Nikak lener seg fram og spør om jeg vet hvorfor høner er tradisjonell sigøynermat:
– De er så lette å stjele.
Bielenbergene knegger høyt en siste gang. Tydelig forelsket i sin egen familie. Selv om de bor for seg selv i vanlige leiligheter i Oslo og ikke i en gigafamiliecampingvogn ved Sognsvann.
– Ikke glem den ene tatersekstendedelen i deg da, sier tatersvigersønnen og ser bestemt på meg. Jeg gjør brothertegnet med venstrearm. Jeg er en av dem.
Kilde: Morgenbladet
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
