Teater
Teaterstykket Drabarni handler om Romanifolket. Panter Tanter spiller fortsatt politisk teater, og kjemper for å gi en forestilling som er fordomsfri og sann. Men hvor er egentlig romanifolket i Norge i dag?
Det er mer enn tusen år siden romanifolkets vandring startet fra Indias nordlige provinser. Til Skandinavia kom de rundt år 1500, og ble beskrevet av krønikeskriveren Olaus Petris fra Stockholm som et nytt folkeslag her nord. Rundt 1700 ble det bedrevet «taterjakt» med børse i alle Norges sørlige stift.
I 1934 kom den norske loven om adgang til sterilisering av omstreifere, og på 1950-tallet foregikk lobotomering av tatere med statens velsignelse. Historien om forfølgelse er den samme nesten overalt i verden hvor romanifolket har ferdes. Dette er en av grunnene til at romanikulturen har blitt holdt ved like romanifolk imellom, mens nordmenn flest knapt nok vet at den finnes. Anerkjennelsen av romanifolket som egen minoritet i Norge kom først i 1998. Folket er knapt nok synlig som egen kultur selv om det bor mange tusen av dem i landet.
Møte mellom kulturer
Hvorfor vil så trønderjentene i Panter Tanter sette opp et stykke om romanifolket?
– Det begynte vel med at vi ble kjent med folk som var romani for flere år siden, begynner Kari Hustad.
– Dette er et folk som har en sak vi brenner for og ønsker å fortelle om, fastslår hun.
For femten år siden var Pantertantene på gjøglerfestival i Tønsberg. Der traff de Ida Kelarova, som er tsjekkisk romani. Hun har samlet en mengde romaniviser, og mange av dem finner en igjen i stykket Drabarni.
– Vi har lært oss disse sangene muntlig fra henne, slik de tradisjonelt har blitt overlevert innenfor romanisamfunnet. Siden har Berit (Rusten, journ.anm.) vært en del i Tsjekkia blant folket der nede, og så har vi fått en masse hjelp av Faik Bilalovic og Robert Rydberg som er romani og bor her i Trondheim, forteller Sissel Horghagen.
Stykket Drabarni fokuserer ikke bare på lidelsene folket har gått igjennom, men også de positive sidene ved livet de lever. I Drabarni er den sanne historien om sangerinnen Paputcha gjennomgangstema. Paputcha ble oppdaget av en tsjekkisk journalist som ønsket å oversette sangene hennes til tsjekkisk. Dette samarbeidet med en «gadji» (en fremmed) blir sett på som et foræderi av sangerinnens eget folk og hun blir dømt til isolasjon av stammens interne domstol. Paputcha endte opp på sinnsykehus. Historien forteller noe om hvordan romanifolket prøver å verne om sin kultur ved å holde den separert fra gadji-kulturen. Stykket byr også på vakre sanger og morsomme småhistorier som flettes sammen til det tantene kaller «en romani iscenesettelse».
Den «riktige» historien
Eksemplene er nedslående mange på de teaterstykkene og filmene som gjennom tidene har utgitt seg for å beskrive «sigøynerlivet», og som har gått skikkelig på trynet. Enkelte av dem har vært direkte støtende på folket selv, og har snarere beskrevet storsamfunnets fordommer mot romani enn hva de faktisk er og har vært. PanterTanter mener å være klar over denne problemstillingen og forsøker å unngå å «spille» romani.
– Vi prøver ikke å være romani, det er snarere ønsket om å fortelle en historie som driver oss, sier Sissel Horghagen.
– Vi har valgt å bruke enkle kostymer for å ikke bygge opp under misforståelser om klesdrakten folket selv bærer. Men film og bilder fra ekte romaniliv vil bli vist som en del av forestillingen. Vi har måttet gå gjennom mange prosesser med oss selv siden vi begynte å jobbe med dette temaet. Man tror gjerne at man er fordomsfri, men vi har fått brynet forestillingene våre mot et folk som faktisk eksisterer og som ønsker å leve et annet liv enn det folk flest gjør. Et liv uten «gadji»-samfunnets stress, forklarer Sissel.
Men hvordan skal man få fortalt den «riktige» historien om romanifolket? Romani er et folk som er spredd over store deler av verden og som gjennom årene har blitt delt i flere undergrupper. De finnes i Asia, Øst-Europa, Nord-Afrika, Vest-Europa og Amerika. Romani er et reisende folk, og det har vært tvunget til å tilpasse seg nye kulturer samtidig som de har tviholdt på sin egen.
– Hvilke romani handler dette stykket om?
– Den inspirasjonen og kunnskapen vi har fått kommer vel like mye fra Europa som fra Norge. Men likevel er likhetene mellom romani rundt omkring slående. De kan forstå hverandre selv om de kommer fra forskjellige hjørner av verden. Faik Bilalovic, som jobber med flyktninger som kommer til Trondheim, har flere ganger vært her med romani flyktninger som forstår hva vi synger om, sier Kari Hustad engasjert
Politisk teater
– Vi har forandret vårt uttrykk en del siden vi hadde politisk gateteater på begynnelsen av åtti-tallet. Vi kjører ikke så hardt på politiske paroler, men prøver å framstille historien slik at folk kan tenke sjøl og oppfatte ting på sin egen måte, forteller Kari Hustad.
– Før gikk vi ut i gata for virkelig å nå folket på hjemmebane.
– Men skal dere åpne for diskusjoner etterpå, slik som i gode gamle søttitalls-dager?
– Jo, i hvert fall kommer enten Faik eller Robert til å være der for å svare på spørsmål, hvis det er noen. Du må forresten huske at det var vi som drev på med det der på søttitallet, ler Kari.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
