Tema i år for arkivenes dag er innvandrere gjennom tidene. I dette foredraget skal vi se litt nærmere på hvilke bestemmelser lovverket ga for adkomst og innvandring til landet. Hovedfokus blir satt på de grupper som ikke ble ønsket velkommen til Norge.

Christian Vs Norske Lov av 15. april 1687 var den første loven som på et samlet sett regulerte utlendingers adgang til riket. Loven erklærte løsgjengere, tatere og jøder for uønsket i Norge. Imidlertid hadde jøder adgang hvis de hadde leidebrev fra Kongen. Denne bestemmelsen ble tatt med slik at velstående og ressurssterke jøder fra Spania/Nederland, de såkalte sefardiske jøder, kunne få adgang, mens fattige jøder fra Øst-Europa ble holdt ute. I loven ble det fastslått at den som anga en jøde som ikke hadde leidebrev skulle få femti riksdaler i dusør. Femti riksdaler var ikke småpenger, for denne summen kunne man for eksempel kjøpe seg 12-13 kyr eller et mindre gardsbruk. Den eventuelle jøde som ble pågrepet uten pass skulle betale tusen riksdaler i bot og bortvises fra riket. Loven var enda strengere mot tatere. Tatere som "omløbe og besvige Folk med deris Bedrægeri, Løgn, Tyveri og Troldom" skulle pågripes, alle eiendeler skulle tas fra dem, og lederne deres skulle straffes på livet. Resten av gruppen skulle få en tidsfrist på å rømme landet. Loven av 1687 forbød også munker, jesuitter og andre "Papistiske Geistlige Personer" innpass i riket. Også her truet man med dødsstraff.

Christian Vs Norske Lov bygde på tidligere kongelige bestemmelser: over hundre år tidligere, i 1569, bestemte Kong Frederik II at alle utlendinger som hadde bosatt seg i riket de to siste årene og som ikke bekjente seg til den evangelisk-lutherske lære, måtte forlate landet. Det ble gitt en frist på tre dager for å oppfylle dette kravet. Hvis noen overskred fristen risikerte de dødsstraff og tap av eiendom. For fremtiden måtte alle utenlandske personer som ønsket å bosette seg i Danmark-Norge godta 25 trosartikler.

I 1584 kom det forbud mot at tatere fikk oppholde seg i landet, men straffen for å bryte forbudet var ikke så streng som den skulle bli senere; første gang en tater ble pågrepet skulle han bortvises fra landet, mens andre gang skulle han settes til et års straffarbeid for så å bortvises.

Det viktigste instrumentet statsmakten hadde for å kunne kontrollere innvandringen var kravet om reisepass. Fra slutten av 1500-tallet ble det innført passtvang for utlendinger som ville reise rundt i landet. På 1600-tallet ble passtvangen også gjort gjeldende for innbyggerne i Danmark-Norge, kravet om pass gjaldt for reiser innenlands så vel som utenlands. Passene gjaldt en nærmere angitt strekning og var tidsbegrensede.

På 1600-tallet var det altså hovedsakelig to grupper som ikke var ønsket i riket: de som ikke fulgte den lutherske lære, som jesuitter og jøder, og sigøynere. Ut på 1700-tallet ble en ny gruppe erklært uønsket, denne gruppen var av en litt annen karakter. I en forordning av 1738 erklærte Kongen at ingen "Comoediant-Spillere, Linie-Danzere, Tasjen-Spillere eller de, som holde de saa kaldede Lykke-Potter, sig udi Danmark eller Norge maa indfinde". Dette forbudet ble gjentatt igjen i 1772, og i 1773 ble det utvidet til å gjelde også de fremmede som reiste rundt med dyr eller kunster som de viste frem for penger. Dette siste forbudet ble begrunnet med at disse "Omløbere" kun ønsket å utsuge Kongens kjære og tro undersåtter, og fikk allmuen til å bruke pengene sine på unyttige vis.

1814-grunnloven brakte ingen store forandringer i fremmedlovgivningen: tatere, utenlandske tiggere, munker og jesuitter, og jøder ble erklært for uønskede. Den største forandringen i lovverket var kanskje at den såkalte jødeparagrafen ble strammet inn: i "dansketiden" kunne jøder få adgang til riket hvis de hadde kongelig leidebrev; denne ordningen ble nå fjernet. En konsekvens av dette var blant annet at en dansk utsending og hoffråd av jødisk avstamning ikke fikk komme inn i Norge for å føre forhandlinger da norske myndigheter ønsket å ta opp et statslån av Danmark. Forhandlingene måtte derfor finne sted på svensk side av Svinesund. Denne saken var en av foranledningene til at jødeparagrafen endelig ble opphevet i 1851.

Det var ikke bare jødeparagrafen som ble fjernet nå midt på 1800-tallet, i 1860 ble også passtvangen opphevet. Utlendinger trengte ikke lenger pass for å reise til Norge, og nordmenn behøvde ikke pass, verken for å reise innenlands eller utenlands. I denne perioden var fremmedlovgivningen på sitt mest liberale: bortsett fra tatere og jesuitter kunne alle utlendinger fritt arbeide og bosette seg i Norge. Terskelen for å bli regnet som norsk undersått var også svært lav: fastboende utlendinger som hadde hatt fast opphold i landet i minst tre år ble betraktet og behandlet som norsk statsborger, og det var heller ikke nødvendig å søke om dette.

Denne liberale perioden viste seg å være av begrenset varighet. I 1901 kom det en lov som hadde som formål å øke kontrollen over fremmede tilreisende. Alle som ga utlendinger losji, som hotellverter og lignende, fikk nå registrerings- og meldeplikt. Det vil si at de måtte melde fra til politi eller lensmann om alle utlendinger de ga losji, i tillegg til at de måtte registrere alle overnattende. Protokollen skulle inneholde opplysninger om den reisendes navn, stilling, hjemsted, siste oppholdssted, bestemmelsessted, samt ankomst- og avreisetidspunkt.

Alle utlendinger som ønsket fast opphold eller arbeid fikk samtidig meldeplikt til politiet, i tillegg til at de måtte ha en oppholdsbok. Politimesteren eller lensmannen skulle gå igjennom legitimasjonspapirene til de utlendingene som søkte opphold eller arbeid, og politiet skulle også vurdere om den enkelte fremmede hadde tilstrekkelige midler til livsopphold eller utsikt til å skaffe seg en lovlig levevei i landet. Hvis ikke, skulle de utvises fra Norge. Fram til 1914 ble det fattet 3700 utvisningsbestemmelser, de fleste av dem som ble utvist var svensker.

Loven ble innskjerpet i 1915, daværende justisminister Abrahamsen talte i Stortinget varmt for lovgivningsendringen: "Det gaar ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre os til Europas kloak, og at tyve, røvere og mordere uhindret skal trænge ind i vort land." Den nye loven åpnet for at utlendinger som i løpet av de siste fem årene hadde blitt dømt til mer enn 6 måneders fengsel, kunne utvises. Utenlandske statsborgere kunne også utvises av hensyn til rikets sikkerhet. I forskriftene for 1915-loven ble det uttrykkelig slått fast at et av hovedformålene var å stenge ute sigøynere og tatere fra landet. Dette skulle gjøres ved at utenlandske borgere som ønsket å drive omreisehandel eller å livnære seg som håndverkere måtte ha en spesiell tillatelse. Samtidig ble det bestemt at denne tillatelsen ikke kunne gis til sigøynere eller tatere. Ved hjelp av denne paragrafen håpet de norske myndighetene en gang for alle å få slutt på de såkalte "omstreiferondet".

To år senere, i 1917, ble pass- og visumtvangen for alle utenlandske statsborgere gjeninnført, unntatt for dette var svensker og dansker. Bakgrunnen for gjeninnføringen var den utbredte spionfrykten som rådet under første verdenskrig. Centralpasskontoret (senere Statens Utlendingskontor) ble opprettet for å ta seg av alle tvilsspørsmål i samband med visering og passkontroll.

Den første loven som faktisk ble kalt "fremmedlov" ble vedtatt i 1927. Nytt i forhold til tidligere lovgivning var at utlendinger som ønsket å finne seg arbeid i Norge måtte søke om arbeidstillatelse før innreise til landet. En konsekvens av denne loven var at utlendinger som man antok var arbeidssøkende og som ikke hadde arbeidstillatelse kunne avvises på grensen. Loven inneholdt også en sigøynerparagraf: sigøynere som ikke hadde norsk statsborgerskap, hadde ikke adgang til riket. Dette var en paragraf som ble strengt håndhevet. Blant annet ble en gruppe sigøynere som tidligere hadde vært bosatt i Norge avvist på den dansk-tyske grense i 1934. Norske myndigheter ga beskjed om at de var uønsket her, og danskene hadde lenge vært restriktive mot sigøynere. Tyskerne plasserte følget i en interneringsleir, og under krigen endte mange av medlemmene av gruppen sitt liv i konsentrasjonsleire.

I 1956 kom det en ny fremmedlov. Både jesuittparagrafen og sigøynerparagrafen ble nå opphevet. Imidlertid ble sigøynerparagrafen, som ble strengt håndhevet helt fram til lovendringen, erstattet av en formulering som sa at "omstreifere o. l " kunne avvises. På den måten kunne man fortsette å avvise sigøynere, siden de fleste ble ansett å være omstreifere. I den nye fremmedloven ble retten til politisk asyl lovfestet, en rett som Norge faktisk hadde anerkjent i 1950 da de en FN-avtale.

Den gjeldende utlendingsloven ble vedtatt i 1987, gjeldende fra året etterpå. Kort sagt setter loven krav til arbeidstillatelse for å kunne ta arbeid, og utlendinger som akter å oppholde seg i riket utover tre måneder uten å ta arbeid må ha oppholdstillatelse. I tillegg så sidestilles opphold i annet nordisk land med opphold i riket. Første gangs arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse må være gitt før innreise. Utlending må ikke sendes til område der man kan frykte forfølgelse. Vernet gjelder ikke utlendinger som med rimelig grunn anses som en fare for rikets sikkerhet. Flyktninger som er i riket eller på norsk grense har etter søknad rett til asyl i riket. Utlendinger må ha visum for å kunne reise inn i riket, med mindre det er kommet forskrifter som gir unntak for visumkravet. Utlending er etter loven enhver som ikke er norsk statsborger. Innvandringsstoppen som ble midlertidig innført i 1975 ble nå gjort permanent.

Innvandringsreguleringen er selektiv, målet er å slippe inn ønsket innvandring og stenge ute dem som er uønsket. I løpet av de siste 400 årene har fremmedlovene gått gjennom store endringer. I utgangspunktet var det satt få sperrer for innvandring, riktignok var enkelte grupper utestengt, men stort sett kunne hvem som ville bosette seg i landet. Fram til midten av 1800-tallet måtte man ha pass for å reise, men bestemmelsen var nok like mye begrunnet i ønsket om å hindre utvandring som ment å stoppe innvandrere fra å slå seg ned. I siste halvdel av 1800-tallet ble innvandringsreguleringen myket opp med at passtvangen ble opphevet. Samtidig trengte utlendinger fram til 1888 kun å ha vært bosatt tre år i landet for å ha samme rettigheter som en nordmann. Dette liberale mellomspillet var av kort varighet. I løpet av 1900-tallet har fremmedlovene blitt stadig innskjerpet, slik at i dag er det kun enkelte grupper som har adgang til å slå seg ned i riket og vi har fått en lovfestet innvandringsstopp. Fremmedlovene har gått fra å være et grovmasket nett som kun stengte ute de færreste, til å bli et svært finmasket nett som de færreste slipper gjennom.

Kilde: Arkivverket

Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.

Publisert den: 2005-02-26 (1195 lesninger)