TUSENER av norske kvinner og menn ble tvangssterilisert gjennom hele etterkrigstiden, helt fram til 1977. Flere hundre ble kastrert ved at enten testiklene eller eggstokkene ble fjernet.
Dette kommer fram i en ny rapport fra Norsk Forskningsråd, skrevet av Per Haave.
Mange av disse overgrepene ble åpent eller fordekt begrunnet med rasehygieniske argumenter - kvaliteten på den norske befolkninga måtte beskyttes fra dårlig arvemateriale fra fattige arbeidere, åndssvake og romani-folk.
Mellom 1934 og 1977 ble 72 000 kvinner sterilisert. 30 000 av dem ble sterilisert etter en lov som ble vedtatt i 1934, som ga adgang til å sterilisere folk etter "egen begjæring" når det forelå en "aktverdig grunn".
Det var også adgang til å sterilisere folk på medisinsk grunnlag, som altså ble brukt i enda større grad.
I praksis var det ikke så stor forskjell på de virkelige begrunnelsene for sterilisering etter loven, og "medisinsk" sterilisering.
Det var overveiende fattige arbeiderkvinner og andre lavt plassert på den sosiale rangstigen som ble sterilisert.
Svært mange av disse kvinnene hadde mange barn allerede. Ettersom det var dårlig kunnskap om, og vanskelig å få tak i prevensjon, er det helt sikkert mange som virkelig ønsket å bli sterilisert.
TvangEtter loven var det ikke mulig å tvangssterilisere. Det skulle innhentes samtykke fra den som skulle steriliseres, eller vedkommendes verge, dersom personen var mentalt tilbakestående.
Men Haave dokumenterer at tvang var vanlig. Mange steriliseringer ble foretatt i forbindelse med aborter, og kvinnene fikk ofte beskjed om at de fikk ta abort kun dersom de godtok sterilisering. Det forelå svært sjelden medisinske grunner som gjorde sterilisering nødvendig.
Haaves rapport, som heter "Sterilisering av tatere 1934-1977", konsentrerer seg spesiellt om romanifolkets skjebne i Norge.
Rapporten finner at færre romanikvinner enn tidligere antatt ble tvangssterilisert. Det er grunn til å betvile denne konklusjonen. Haave synes å tro at de ofisielle begrunnelsene og tallene for steriliseringer er riktige, noe som virker rart på bakgrunn av hans eget materiale.
Uansett viser rapporten nok av eksempler på at romanikvinner og -menn ble behandlet med brutal forakt, bygget på rasisme.
Hvor lite frivillig en sterilisering med samtykke virkelig kunne være kommer godt fram i følgende eksempel.
"Ugiddelig, doven og ustadig"En romani-mann henvendte seg til Norsk Misjon Blant Hjemløses generalsekretær, Oscar Lyngstad i 1950, og ba om at kona hans måtte bli sterilisert.
På forhånd hadde misjonen tatt fra dem alle barna deres, og flere ganger forsøkt å presse kvinnen til å sterilisere seg.
Lyngstad hadde noen år tidligere skrevet at: "Det er meningsløst at slike mennesker skal få lov til å sette barn inn i verden og så skal det offentlige ha alle utgiftene ved barnas oppfostring." Lyngstad og misjonen hadde makt til å fortsette å ta barna fra denne familien. Deres eneste måte å slippe unna på var å gi etter for presset, og "frivillig" la kvinnen steriliseres.
40% av alle romanikvinner som bodde i Misjonens tvangsarbeidsleir, Svanviken, ble sterilisert. Flere ble truet med at barna ville bli tatt fra dem dersom de ikke gjorde dette frivillig.
415 personer, derav 370 menn ble ifølge Haave kastrert i Norge mellom 1934 og 1970. Målet var å roe dem ned eller dempe seksualdriften. Mange var homofile.
De fleste var unge, mellom 15 og 20 år. En gutt ble kastrert som 13-åring.
Begrunnelsen for å kastrere en annen ung gutt, viser igjen hvordan rasehygieniske argumenter ofte spilte en rolle: Han "tilhører en belastet familie. Brødrene gjennomgående av dårlig kvalitet. NN har vist seg som en holdningsløs, ugiddelig gutt, doven og ustadig."
Kilde: Sosialistisk Arbeideravis nr. 24 - 2000
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
