”Jakob Walnums hjem”
Historikk
Solstrand barnevernsenter kan i år (2001) se tilbake på 80 års virksomhet. Eierforhold, virkeområde og intensjoner har endret seg siden oppstarten i 1921. Beliggenheten for virksomheten har likevel vært den samme gjennom alle disse årene. Solstrand barnevernsenter ligger i Kopervik på Karmøy. Eiendommen er på ca. 10 mål med store grønnarealer og strandlinje til Karmsundet. Boligen er oppført i 1970 og erstattet et tidligere bygg, oppført en gang rundt det forrige århundreskiftet. Barnevernsvirksomheten startet opp i dette første huset allerede i 1921.
Et samfunnsengasjement
Det tok mange år før den norske velferden var såpass utbygd, at staten kunne gå inn med egne tiltak for vern og utbedring av barn og unges oppvekstvilkår. Dermed var det for en stor del opp til privatpersoner, foreninger og lag å gjøre noe for de svakest stilte. Samfunnsengasjementet på 1900-tallet var stort, og særlig var det den enkeltes velferd, som opptok mange foreninger og lag. ”Norsk misjon blant hjemløse” (stiftet i 1897) var en blant mange organisasjoner som ville forbedre de hjemlige kvalitetene for landets innbyggere.
De hjemløse
Boligmangelen her til lands var prekær til langt etter 2. verdenskrig, og mange bodde både trangt, uhygienisk og materielt fattigslig. Samtidig med forsøk på å forbedre sin egen levestandard og bopel, oppdaget man de mange som ikke hadde et fast bosted i form av en bolig på ”fast grunn”. Også de som i århundrer hadde benyttet fartøy eller ”husvogner” som fast bolig, ble ut over 1900-tallet regnet som ”husløse” og dermed ”hjemløse”. Å være ”hjemløs” ble etter hvert også ensbetydende med å stå utenfor samfunnets bestrebelser på å bli kvitt det gamle, fattigslige og det som hindret både åndelig, moralsk vekst og økonomisk velstand. Å være ”hjemløs” ble derfor noe mer enn å mangle et fysisk hjem. Ved ”hjemløshet” sto en også i fare for å bli såkalt ”åndelig og/ eller moralsk hjemløs”. Mange regnet dette for å være en større fare enn å mangle fast bosted.
Å begynne med barna
På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet ble økonomisk velstand satt i satt i forbindelse med den enkeltes grad av moral. Rent faktisk kan dette illustreres med de mange ”reisendes” ønske om å bli konfirmert fra slutten av 1800-tallet av. På Sør-Karmøy ble det sagt at ved konfirmasjonen ”ble en menneske”. Var en regnet som ”menneske” var en også innbefattet i et sosio-kulturelt fellesskap. Konfirmasjonen var et bevis på dette, og gav lettere tilgang på arbeid på de mange steder ”de reisende” var innom. Slik ble økonomisk velstand og moral knyttet sammen.
”Norsk misjon blant hjemløse” arbeidet for å føre ”de reisende” tilbake til samfunnet. Den beste måten var å begynne med barna. Presten Jacob Walnum, grunnleggeren av misjonsforeningen, tok opp arbeidet blant ”de reisende” etter Eilert Sundt. I løpet av en tyveårsperiode opprettet foreningen i alt 5 barnehjem spredt over hele landet. Disse hjemmene var spesielt rettet mot barn av ”omstreifere”.
Jakob Walnums hjem
Da fru skipsreder Larsen fra Kopervik ble kretsstyremedlem i Norsk misjon blant hjemløse, ønsket hun og mannen hennes å gi en gave til misjonen. Det var et stort behov for tiltak på Sør-vestlandet og det ble bestemt å opprette, ikke et ordinært barnehjem, men et ”optagelseshjem” for barn av hjemløse. Meningen var altså å finne en bolig som kunne være et midlertidig hjem, før utplassering i fosterhjem. Like utenfor Kopervik på Karmøy, fant misjonen en eiendom som passet til formålet. John Hops eiendom ””Solstrand” med prægtig vaaningshus og uthus og 10 maal jord” ble kjøpt og gjort i stand. Etter en del ombygging kunne hjemmet innvies i 1921. Hjemmet fikk navnet ”Jakob Walnums hjem”, som en heder til Jakob Walnum som startet arbeidet.
”Solstrand” la vinn på å være som et vanlig, normalt hjem. Likevel var det mange forhold som talte i mot at det noen gang kunne bli det. Det var bla. en utbredt oppfatning at barn av ”omstreifere” ikke hadde kunnskap og erfaring om hva det ville si å bo. I dag vil vi formulere oss noe annerledes og si at deres kunnskap om hva det vil si å bo gjaldt en annen ”bo-arena” eller ”bokultur”. Barna kjente for eksempel til kunsten å bo i en båt, men ikke middelklassens eller bykulturens forståelse av bokunsten. De var ikke kjent med byen livsstil, poker regler og andre moderne ideer Siden barna ikke kunne bo ble Solstrand et hjem som skulle forberede på et liv som bofast. Dermed ble det Solstrands oppgave å gå foran som det gode eksempel og med symbolikk og overtydelighet instruere barna i god boligskikk og –bruk. I dette arbeidet ble det ikke bare benyttet muntlig veiledning, men også det fysiske miljøet. Bygningskroppens form og funksjon ble instruerende i god boskikk.
”Gått ut på dato”
For å kunne være som et normalt hjem ble det nødvendig å være mest mulig i overensstemmelse med andre normale hjem. I starten var det den allmenne oppfatning at barna trengte fred og ro for best mulig å ta opp i seg god boligskikk og –bruk. Solstrand lå etter måten perfekt til. Sentralt i forhold til et bysentra 1 km borte, samtidig isolert slik at livet på ”Solstrand” skulle bli minst mulig forstyrret av omverdenen. Ut over 1900-tallet endres oppfatningen av hjemmet noe, slik at det ikke lenger er et så stort poeng å beskytte barna for omverdenen, som det er å introdusere barna for omverdenen fra de er ganske små av. Solstrand ble også innlemmet i dette. Fra å ha ligget ensomt til, omkranset av jordbrukslandskap mot vest og havet i øst, er Solstrand på 1970-tallet i ferd med å bli omsluttet av et moderne boligbyggefelt. Dermed tydeliggjøres også det gamle bygget som gammelt, tungvindt og umoderne. Det tjener ikke lenger til som et godt, normalt hjem. Jakob Walnums hjem er for lengst ”gått ut på dato”.
Solstrand barneheim
På 1970-tallet introduseres ferdighusmarkedet for en ny planløsning. Med alt-på-ett-plan er det ikke lenger noe poeng i å holde boligen oppdelt i et utall soner og avdelinger med tilhørende adferd og aktivitet. Idealet nå er å skape økt flyt mellom innendørs-aktivitetene og de enkelte avdelingene. Det har skjedd en bevegelse fra å lære seg: ”Kunsten å bo” til å ta opp i seg ”Kunsten å leve”. Tidligere var det viktig å vite hvordan man skulle omgås et hus for å kunne omgås andre mennesker og et samfunn. I dag blir det viktigere å kunne omgås et hus for å lære hvordan en skal forholde seg til seg selv, alene eller sammen andre mennesker. Det gamle Jakob Walnums hjem rives i 1970 og erstattes av et moderne Block Watne hus med hele boligflaten lagt ut over ett plan. Boligen har høy kjeller med hall og boder, men kjelleretasjen var først og fremst beregnet som bolig for styrer og de ansatte. Her var det innredet både leilighet og hybler. I løpet av disse årene var institusjonen i økende grad blitt et ”livslangt” hjem. De fleste barna ble boende på hjemmet fram til voksen alder. I 1970 skiftet institusjonen navn til ”Solstrand barneheim”.
Særomsorgen avvikles
1987 ble særomsorgen for ”omstreiferne” avviklet. Norsk misjon blant hjemløse ble nedlagt og Stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste (SKS) overtok driften av misjonens institusjoner. Det var i denne perioden at det ble inngått driftsavtale med Rogaland fylkeskommune. Solstrand barneheim ble da et akutt- og korttidstilbud for barn i Nord-Rogaland. Siden SKS overtok driften har Solstrand fått utvidet virkefelt. I 1988 ble institusjonen gitt oppfølgingsansvar for beredskapshjem. I den forbindelse ble avdelingen for Beredskapshjem etablert. I 1992 ble Foreldre & Barn-avdelingen etablert. Leilighetene i kjelleretasjen er i dag for lengst blitt omgjort til kontorer og møtelokaler for de forskjellige avdelingene.
Solstrand barnevernsenter
2001 endret virksomheten navn til Solstrand barnevernsenter. At Solstrand er et senter og ikke et hjem kan være med på å fjerne en eventuell forestilling om å skulle være et hjemlig ideal. Det sier også noe om at institusjonen åpner seg for omverdenen, for dialog med samfunn og mennesket i samfunnet. Et senter som Solstrand forplikter seg til konstant fokus på høy faglig kompetanse og kvalitetssikring, i tillegg til bestrebe seg på å gi trygghet og omsorg den perioden barnet er på senteret.
Solstrand forsøker å være seg bevisst sin egen fortid. Fortidens erfaringer blir en kilde til selvinnsikt med tanke på å være en fleksibel, dynamisk og oppdatert virksomhet. Denne selvinnsikten, basert på historisk kunnskap, vil forhåpentligvis komme ansatte, barn og voksne på Solstrand til gode.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
