Av Dagfinn Olsen
Du gamle trebåt er dratt opp på land,
Nå ligger du der grå og ensom.
Du gjorde før nytte i fiskerens vann,
De pleiet deg flittig og skånsom.
Du bærte dem igjennom stormenes brus,
Og gjorde for fiskeren nytte.
I seilene hørtes det herlige sus,
Du hadde ikke motor og hytte.
Nå har de sluttet å bruke deg mer,
Du ligger der nå for å visne.
Men, jeg med full respekt på deg ser,
Å - glassfiberbåt om du visste.
Du er så fin med kahytt og motor,
Din fører er kledd i sportsklær.
Du skaffer ei føde til unger og mor,
Men, kjører deg vild mellom småskjær.
Jeg vil ikke klandre deg likevel,
For tiden er blitt så forandret.
Den trebåten vekker et minne i kveld,
Fra den tid de trekte opp garnet.
Havets sliter har gått i sin grav,
Så nå er det tid for andre.
Men, tenk på alt det slit og det kav,
Så slutter vi snart å jamre.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
