Av Dagfinn Olsen
Solen har senket seg bak en ås,
nå er det atter kvelden.
Måltrosten synger en stille låt,
og trekker seg opp imot fjellen.
I stuen på volden der lyser det enn,
den gamle er enda oppe.
Han minnes vel sikkert da han var ung,
og ingen ting kunne han stoppe.
En gang hadde han kone og barn,
nå sitter han ofte alene.
Han tenker på alt det gode som var,
da hans ben var ikke så klene.
Kona er borte og barna vokst opp,
ja, barna han ser dem ei ofte.
De har ikke tid med sin gamle far,
de kan ei i stressen skofte.
De jobber og sliter i stressens larm,
for rikdom og hus som de fleste.
Rikdommen er liten, og livet så kort,
snart skal de i himmelen gjeste.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
