Av Dagfinn Olsen
Endelig er jeg her atter en gang,
Hit som jeg lengter så ofte.
Nede ved foten av Hekollens rand,
Min skogsleir den kan jeg ei skofte.
Teltet er oppe, og bålet det brenner,
Jeg hviler ved ilden, mens tankene går.
Og nå koker kaffen, i bålet litt renner,
Jeg blander den litt med en hjemmebrent tår.
Så tar jeg stanga, og går ned til tjernet,
Er det en abbor, ja, to eller tre.
Da venter jeg mer enn en time så gjerne,
Selv om de ofte er tynne og spe.
I panna der braser de sammen med bacon,
Og duften den blandes med mose og bark.
Får jeg i kveld tro, besøk av nøkken,
Jeg grøsser og blander meg enda en karsk.
I teltet om natten, jeg båkner så brått,
En skygge på teltduken danser.
Hva er det som pustet, jeg sov jo så godt,
Kan det være to store bamser.
Men, furua var det som hvisket god natt,
Og vinden var det som pustet.
Tenk – jeg da som skvatt som en oppskremt katt,
Jøss – har jeg nå blitt helt rusket.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
