Av Dagfinn Olsen
Jeg har ingen klokke, ingen gods eller gull,
du kaller meg for boms og uteligger.
Å gå rundt slik som meg, det synes du er tull,
du jager meg når jeg for maten tigger.
Men, en gang har jeg også vært like bra som deg,
jeg arbeidet, til hjemmet vårt jeg sparte.
Og Anne det het hun som da var gift med meg,
så lykkelig vi var mens det varte.
Hun døde sent en høstkveld, av sykdommen så stor,
fra da av raste alt det fine sammen.
Men, i mitt hjerte vet jeg at min Anne bor,
og derfor fra meg aldri kommer jammer.
Så¨tenk deg om du fine mann, at det kan hende deg,
at drømmen din blir blåst bort i sorgen.
Da vil du også begynne på vandringsmannens vei,
og sove i den sorte kalde skogen.
Copyright © by Samlested for romanifolket All Right Reserved.
